Den norske saxofonisten Helene Arntzen har budd heile sitt vaksne liv i Frankrike. I desse dagar held ho og mannen hennar, Luis Rigou på å opna eit nytt kultursenter i Bois Colombes, rett utanfor Paris. Alt no har det flytta inn fleire kulturselskap, som deira eige produksjonsselskap Malambo Productions, samt omsetjarar, fotografi, grafisk design og reportasje-byrå, med meir.

I kulturhuset er det òg eit platestudio, og den første CD-en som er produsert her er ein ny innspeling av klassiskarar av Grieg, i Arntzens arrangement for saxofon, piano, bass og trommer.

Med seg har ho dei tre franske musikarane Franck Monbaylet, Claude Mouton og Pascal Rey, og plata er tenkt lansert i sommar.

Spontan innspeling

Me spør Arntzen om korleis det var å gripa fatt i eit så kjent stoff?

- Det var skummelt i utgangspunktet, fortel Arntzen. - Jeg turte ikke å høre innspillinger, da ville jeg bli redd for hvordan jeg skulle ta fatt. Så jeg analyserte verkene, skrev ned akkordene og melodien, laget arrangementer – og så gikk vi rett i studio. Jeg ville ha det så spontant som mulig!

- Samtidig som man kanskje har et mer avslappet forhold til tradisjonen her nede enn når man er i Norge, legg ho til. - Man ser kanskje komposisjonene på en annen måte, og kanskje tilfører det noe nytt.

Så heilt framandt har det likevel ikkje vore for dei franske musikarane å ta fatt på dette prosjektet. Helene Arntzen fortel at ho gjennom sine komposisjonar og improvisasjonar gjerne er påverka av både melankolien og det sprudlande i den norske tradisjonsmusikken, og at ho gjennom å blanda dette med flamenco, søramerikansk tradisjonell musikk og jazz har funne fram til ei personleg uttryksform.

- Gruppen er nok vant til de norske ”veiene” i musikken min, smiler ho.

Og fortel at formålet med plata først og fremst har vore å fargeleggja det alt eksisterende.

- Vi har ikke gått så dypt ned i materialet. Jeg forklarte de grunnleggende stemningene – hva det handler om i for eksempel ”Åses død”, men ikke så mye mer. Vi har ønsket å videreutvikle musikken, sette farge på den. For den går forunderlig nok helt naturlig rett inn sammen med jazzuttrykket.

Kjenner til musikken – ikkje komponisten

Ein ting er at Arntzen har gjort sine eigne musikarar kjende med element frå norsk tradisjonsmusikk. Men korleis er det med franskmenn generelt; har dei nokon kjennskap til Griegs musikk?

- Franskmenn kjenner faktisk til ganske mye musikk av Grieg. Jeg opplever ofte at folk gjenkjenner det de hører – selv om det kan være lenge siden de hørte det. Men de vet som regel ikke at det er Grieg. Selvfølgelig vet de som er skolerte om ham, men alle andre får en aha-opplevelse når jeg forteller at dette er Grieg, og de færreste vet nok hva han sto for innenfor den musikalske utviklingen i Norge. Men det at de faktisk kjenner igjen musikken,  i alle generasjoner – til og med barna – viser noe av hvilken melodiskaper han var.

Dermed er også dette noko av motivasjonen for Arntzen bak plata; å gjera det franske publikummet meir kjende med komponisten. Kvartetten har alt gjennomført fleire konsertar med materialet, og til sommaren er det planlagt konsertar ved festivalar i Perpignan og Toulose.

Men òg i Noreg kan ein venta besøk av kvartetten.

- Vi har planlagt å ha noen konserter i Norge, og her har vi også tenkt å gjøre opptak på video. Vi kommer til å jobbe litt i Hvaler, der jeg er fra, blant annet på et nytt amfiteater som heter ”Brottet”. Så skal vi ut på havet, og så ønsker vi selvfølgelig å få til noe i Bergen. Det er jo viktig for meg at musikken min også kan bli kjent med nordmenn, seier Arntzen.

Uavhengige av systemet

Før den tid er Arntzen travelt oppteken med å bli ferdig med det nye sentret. Her skal det vera høve for tilreisande kunstnarar å kunna bu medan dei arbeider medprosjekta sine, men også faste arbeidsplasser for kunstnarar og kulturfirma. Det er platestudio, atlier, dansestudio og mykje meir. I tillegg er senteret tenkt å kunna nyttast av lokalbefolkinga, og det er planlagt oppstart av kor, storband og andre tiltak. Men i all hovudsak er det ekteparet som har stått bak det heile, frå ideen vart unnfanga.

Kva er motivasjonen for oppstarten av senteret?

- Vi ønsket begge to å være uavhengige av systemet, forklarer Arntzen. – Her i Paris er det nesten enda verre enn i Norge, enten er man innenfor et show-off-system, eller så står man på bar bakke. Bare noen få oppnår å få offentlig støtte. Men det er hauger av kunstnere som faller utenfor – som har mye å si men som ikke slipper til. Det er vel det som var tanken, at vi hadde lyst til å bygge opp noe hvor vi kunne hjelpe hverandre.

- Så får vi håpe det fungerer!